Svingende form

Da er ferien stort sett over, og hverdagen har startet så smått. Dette har vært en ferie fylt av familie, og det kjentes helt riktig. Jeg har truffet mange jeg ikke har sett på lenge, blitt bedre kjent med svigerfamilien, og ikke minst fått holde min nye nevø – det er noe med babyer, og småfolk generelt, som gjør det veldig lett å fokusere på det som skjer her og nå. Det gjør godt.

Ellers har ferien vært preget av svingende form. Vi har fått gjort mye. Blant annet har jeg klart å hjelpe til med å jobbe litt på familiehytten. Og ellers har vi kost oss på bryggen, fisket krabber, og til og med vært en ordentlig tur på sjøen. Smeigedager fikk vi også, til slutt.

Jeg hadde ordnet det slik at jeg skulle få cellegift på sykehuset i feriebyen, så vi skulle slippe å kjøre den lange veien til Ullevål. Det er et godt tilbud! Men det endte i tillegg med et opphold på lindrende avdeling… Det er første gang jeg har blitt innlagt i forbindelse med behandlingen, og første gang jeg har kjørt ambulanse. Kort sagt, så gjør medisinene at magen ikke samarbeider. Når kroppen ikke holder på den lille maten jeg får i meg, så blir det ikke mye igjen av meg. Da fikk jeg god hjelp på sykehuset, men likevel kjentes det ille at dager av ferien gikk bort til det.

At det svinger, fikk jeg virkelig understreket for få dager siden. Dagen startet med cellegift, og da jeg gikk fra sykehuset følte jeg meg i god form. Jeg bestemte meg for å dra innom jobben og hilse på kolleger som satt på kontoret i sommervarmen. Det var veldig hyggelig, og jeg var glad jeg benyttet meg av sjansen når energien først var der. Likevel endte også dagen på sykehuset, fordi jeg fikk feber. Ved cellegiftbehandling er immunforsvaret svekket, og man kan få såkalt neutropen feber, en alvorlig feber som skyldes kraftig reduksjon av hvite blodlegemer (nøytrofile leucocytter). Så da var det tester på akuttmottaket, og en natt på observasjon på sengepost. Feberen var heldigvis ikke av den sorten, den gikk tilbake, og jeg kunne dra hjem dagen etter.

Det har tatt litt tid å bli vant til akkurat dette, at formen er såpass varierende. Hele familien preges av det. Ikke bare fordi aktiviteter må tilpasses min form, men også fordi det er vanskelig å planlegge for mer enn få dager av gangen, og knapt nok det. Men vi har blitt bedre til å ta ting på sparket; så er vi ikke avhengig av nøye planlegging for å få gjort noe. Det kan være frustrerende, men stort sett går det bra.

I sommer har også vi, som alle andre, vært påvirket av de forferdelige hendelsene 22. juli. Mye kan sies om det. I disse dager hvor så mange nå begraves, vil jeg bare si at tankene mine går til ofrene og deres pårørende.

I det siste har jeg tenkt på en sang som gjorde inntrykk på meg da jeg var liten. Nemlig Kine Hellebust’s ‘Det handler om å leve‘. Jeg fant et vers som jeg synes passer med tanke på bakgrunnen for bombingen og massakren.

Vess svart e svart og kvitt e kvitt, då e du blind førr alt
Då ser du ikkje lys nå’ meir, i varmen blir det kaldt
Du blir ein sjakkmønstrat konstruksjon med pepitarutat sjæl
Vess kvitt førr dæ e berre kvitt, har du slådd live’ ditt i hjæl

Førr det handle om å leve, det handle om å gje
Det handle om å ælske, æ snakke om å se
Det handle om å sønge så høgt som æ vil
Det handle om å gjønge te æ får te det æ vil

Sangen på youtube.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Bivirkninger, Livet. Bokmerk permalenken.

2 svar til Svingende form

  1. Helene D-Olsen sier:

    Veldig fint å høre fra deg igjen. 🙂

  2. Anita Høyer Halvorsen sier:

    Godt å høre fra deg igjen, Tine. Tenker på dere! klem:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s